Sonetto n. 272
|
Sunåt
n. 272
dål Cånsuniér dål Pétràrcå.
Lå vìtå
lå scàpå, e ‘s fèrmå nò un minüt,
e lå
mòrt lå vén’ådré å grån giurnà,
e i ròb
d’ådès e tüti cui påsà
e cui ch’å
vénå im èn nò d’åiüt;
e ‘l
ricurdà e ‘l spità im turméntån tüt,
in tüti
i månér, tån’ che diš lå vrità,
s’ågh
åvrìs nò ‘vü åd mén piétà,
sårìs
giåmò fö då sti pinsér brüt.
Åm
vén’åncù in mént, se ‘n quåicòs åd bón
‘gh à
mai vü ål mè cör trist; e d’àltrå part
vådi lå
mè vìtå di vént sùt’ål sfòrs;
vådi
timpèstå å lå fén, e strach pår dåbón
ål mè
sårvél, e giügà tüti i mè cart,
e cui
ög bèi* ch’å guårdàvå sémpår, (å) šmòrs.
|
Il sonetto 272 ben
sollecita in noi qualche riflessione in questo momento di passaggio da un anno
all’altro, specie se di anni si è carichi in buona misura…
Del sonetto si è
occupato qualche giorno fa in un magistrale articolo lo scrittore Walter Siti (La Repubblica, 5 gennaio
2014, pag 52).
Nessun commento:
Posta un commento